Geir mener.

2012-02-01T11:23:00.000+01:00

Dette kortinnlegget kom på trykk i Dagsavisen 28.12, og er et forsøk på å nå litt andre mennesker enn de som allerede er mest engasjert i klimasaken ved å sette klima i en mer direkte økonomisk sammenheng med våre liv.

Kimakostnader

Stormen ”Dagmar” har tydeliggjort skadevirkningene av ekstremvær, og gjør det lettere å fatte at det ikke bare er i Afrika og på stillehavsøyer at klimaendringer er et problem. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap melder at jernbanenettet i Norge ikke er rustet for ekstremværet klimaendringene vil føre med seg, noe som vil få følger både for dagens vedlikeholdsrutiner og fremtidige utbygginger. Beregninger fra statens vegvesen viser at den splitter nye Bjørvikatunnelen ikke er tilpasset havnivåstigningen klimaendringene skaper, og har satt i gang arbeidet med å flomsikre den. Norske forsikringsselskap utbetaler i dag opp mot en milliard kroner årlig i sammenheng med flomskader, og i årene som kommer vil det bli mer regn og mer ekstremvær. Dette skjer allerede i dag, og regningene blir til syvende og sist belastet Ola Nordmanns skatteseddel og Ola Nordmanns forsikringspremie. Klimaendringene påvirker vår økonomi, og det er i vår interesse å gjøre noe med dem.

Samtidig er det en vrangforestilling at klimakutt i Norge er fryktelig dyrt. Lavutslippsutvalget konkluderte allerede i 2006 med at vi faktisk kan komme til å tjene penger på å redusere Norges innenlands klimautslipp med 2/3 innen 2050. Men jo lengre vi venter med å begynne, jo dyrere blir det. En juridisk bindende global klimaavtale ligger fremdeles langt inn i fremtiden, vi har ikke råd til å vente på den før vi begynner å kutte klimagassutslippene våre.

Kjære Statoil, hilsen Statoil

2011-12-24T00:13:00.001+01:00

Fiktivt brev til Statoils ledelse fra Statoils egen “statoilbok”, dokumentet som definerer det felles rammeverket for selskapets verdier, atferd, holdninger og lederskap.

Kjære ledelse,

“Helse, sikkerhet og miljø er vår topp-prioritet, og vår ambisjon er å være en industrileder”. “Vi har gjort store fremskritt, men på dette området er det ikke rom for selvtilfredshet”! En av våre fire verdier er å være hands-on, det holder altså ikke å produsere retorikk og verdidokumenter – vi må handle. Å være hands-on er å “holde løfter”, å “handle besluttsomt og være lojale til avgjørelser”, å “vise at vi er dedikerte og utholdende”, og “å gjennomføre”.

Vi skal være omsorgsfulle. Da er det avgjørende å “vise sosialt ansvar og bidra til bærekraftig utvikling”. “Vi må redusere de negative følgene vår aktivitet og produkter har for miljøet”, og for all del sørge for at vår drift “ikke er til skade for mennesker”. Det er på tide vi følger vår egen oppfordring om å “holde oss innenfor loven, og med god margin innenfor vår egen etiske policy”.

Vi skal være modige, ved å være “forutseende og identifisere muligheter og utfordringer”. For å være modige må vi “forstå og mestre risiko” og “presse på for konstruktiv forandring”. Vi mø tørre å “gå inn i ukjent territorium”.

Sist og ikke minst skal vi være åpne, det vil si å “være sannferdige og handle med integritet”. Den beste måten å gjøre det på er ved å “ta opp etiske problemstillinger og utfordringer umiddelbart” og “akseptere konstruktive tilbakemeldinger”.

Vår oljesand- og skifergassutvinning er anklaget for å være skadelig for natur og mennesker, og er beviselig mer klimafiendtlig enn andre utvinningsmetoder. Hvis verdiene våre virkelig er “essensielle for å ha suksess over tid”, er “kjernen i vårt styringssystem” og vi ønsker å være "industrileder på helse, sikkerhet og miljø" er det vanskelig å forstå at vi kan fortsette å utvinne fra oljesand og skifer. Hvis vi er “forutseende og identifiserer muligheter og utfordringer”, er det rart at vi ikke i større grad identifiserer klimaendringene som en trussel, når de i stadig større grad kommer til å skade mennesker og samfunn. Samtidig vil fornybar energiproduksjon få et umettelig marked. Det hjelper ikke å si at man “tar til seg konstruktive tilbakemeldinger”, hvis man avviser et samlet sivilsamfunn og aksepterer statens passive eierskap som styrende for selskapets atferd!

Derfor oppfordrer vi ledelsen til å være modige! Gå vekk fra den mest miljøfiendlige olje- og gassproduksjonen, sats mer målrettet på fornybar energiproduksjon og si ifra til staten at den må være med å ta ledelsen i klimasaken. Dette vil ikke være en radikal kursendring, bare en korrigering for å følge vårt eget rammeverk for verdier, atferd og lederskap. Vi må “gå inn i ukjent territorium”, på bakgrunn av “forståelse for muligheter og risiko” i en verden i forandring. Vi må “presse på for konstruktiv forandring” ved å “vise sosialt ansvar og bidra til bærekraftig utvikling”. For å få til dette trengs en omsorgsfull, åpen og “hands-on” tilnærming, men med mye besluttsomhet og ved å være “dedikerte og utholdende” kan Statoil forandres.

Vi har forståelse for at det er vanskelig å gjennomføre store tiltak på kort tid. Derfor ber vi dere i ledelsen om å vise at dere mener alvor ved å starte en prosess for å på lang sikt forandre Statoil, og ved å signere Prince of Wales Corporate Leaders Group sin 2 graders-kommuniké som ble publisert denne uken – sammen med nesten 200 andre store selskaper fra hele verden. Slik kan vi gi norske myndigheter større mandat til å “drive change” i klimaforhandlingene, sånn som vi selv ønsker at Statoils ledere skal “påta seg vanskelige samtaler og ta vanskelige avgjørelser”, og “følge opp til resultatene man er blitt enige om er oppnådd”.

Hilsen Statoil

Hvor plasserer Miljøpartiet De Grønne seg?

2011-10-12T11:14:00.000+02:00

(Først: Les denne kommentaren som var på trykk i dagsavisen, skrevet av Anders som er leder i Oslo Grønne Studenter. Så til saken.)

I årets kommunevalgkamp fikk jeg ofte spørsmål om hvor Miljøpartiet De Grønne plasserer seg i Norsk politikk, til høyre eller venstre? De som spurte så ofte litt sånn her ut:

Derfor har jeg lagd en illustrasjon for å forklare hvor vi plasserer oss. De andre partiene er forsøkt plassert etter den politikken de faktisk fører, ikke etter ideologisk standpunkt - noe som sikkert oppklarer noen overraskelser for noen. Og Høyre og AP var meningen at skulle være i samme kule, men det fikk jeg ikke til. Sånn blir det i hvert fall seende ut:

Vi befinner oss altså helt til høyre i norsk politikk, på en skala som går fra svart (ofte brukes også brunt) til grønt. Det grønne ytterpuntet representerer multikulturalisme, miljø, ikkevold, og grasrotdemokrati. Det sorte ytterpunktet representerer nasjonalisme, vekst, industrialisme og topptungt demokrati. Jeg er åpen for debatt om hvordan partier er plassert og hva ytterpunktene representerer, men mener i hvert fall at en høyre-venstreakse som likner denne i mange saker kan være vel så forklarende som en mer tradisjonell rød-blå akse.

PS: Noen vil kanskje si at jeg har vært i overkant slem mot SV, og det har jeg kanskje. Men jeg er bare så lei av at de sitter i regjering med Ola Borten Moe, the king of oil and fur.

Tosk eller gjedde?

2011-06-03T00:02:00.000+02:00

Denne videoen er fantastisk! Rett før Norges grunnlovsdag klarte stortingsrepresentanten Christian Tybring-Gjedde å tilsmusse norsk politikk med fiendebilder og krigsretorikk. I sitt innlegg om integrering på Frps landsmøte forteller Tybring-Gjedde historien om slaget om Groruddalen, der Frp står sammen med folk flest i kampen mot den politiske eliten, akademia og journalistene. Disse påstår han forsøker å “utslette det norske” gjennom å undergrave vår egen kultur og de verdiene landet er tuftet på. Tybring-Gjedde kaller deretter sine partifeller og stortingskolleger til kamp for å beskytte verdiene som ligger til grunn for vårt vestlige moderne samfunn: vitenskap, sekularisme, demokrati, likeverd, likestilling, pluralisme og “frihetsverdier”. Beskyttelse av disse verdiene er vel og fint, men der slutter også listen over det positive i innlegget. For tiltakene han foreslår er ikke båre ukloke og selvmotsigende, men også direkte diskriminerende, noe en folkevalgt ikke bør slippe unna med! Tybring-Gjedde legger vekt på viktigheten av sekularisme, men blander deretter religion og politikk ved å hevde at religion bør bestemme asylstatus og ved å sette likhetstegn mellom staten Norge og kristendommen. Han forfekter likeverd og likestilling, men vil redusere innvandring fra muslimske land og dermed effektivt diskriminere mennesker på bakgrunn av religion. Han taler for pluralisme, men begrenser hva som er akseptable meninger ved å redusere Islam til kun å være lik hat for frihet og ved å kompromissløst avvise alle former for islamsk lov og rett. Sist men ikke minst hevder han å stå for “frihetsverdier”, men krever ubetinget kjærlighet til Norge og vår kristne kulturarv – neppe noe den jevne nordmann ville gått med på å forplikte seg til.

Det bør være en åpen integreringdebatt i Norge, for innvandring vil utvilsomt fortsette å utfordre den norske velferdsstaten. Når flere får si sin mening vil sannsynligheten øke for at en kommer fram til gode løsninger som er tilstrekkelige både for de som i dag er nordmenn og framtidige nordmenn. Tybring-Gjeddes integreringspolitikk bidrar imidlertid lite til integreringsdebatten, fordi den i virkeligheten er et innlegg om segregeringspolitikk. I stedet for å skape et bedre samfunn bidrar den til å blåse opp forskjeller, forsterke konflikter og spre fiendebilder. Tybring-Gjeddes visjon om diskriminering, selektive velferdsordninger og å overlate innvandrere til seg selv med integreringsansvaret er det motsatte av politikken Norge trenger. Asylsøkere, innvandrere og nye nordmenn må behandles rettferdig, og bli tatt i mot og tas vare på så de får sjansen til å starte på ny og oppleve friheten, likestillingen og likeverdet vi opplever i Norge. Den vi har kjempet så hardt for gjennom historien, og fremdeles den dag i dag kjemper for å styrke og forbedre

Kan og bør vi stanse klimaendringene?

2011-05-31T10:14:00.004+02:00

Etter et spørsmål fra Christian Eitrheim vil jeg følge opp gårsdagens innlegg. Jeg tror Christian var enig i mye av mitt forrige innlegg, men skrev også følgende på facebook:
Spørsmålet er om det er noe vi kan gjøre og om vi i det hele tatt bør gjøre noe. Er det kostnadseffektivt å bruke milliarder av kroner for å forebygge et hvis-scenario? Hva hvis det for eksempel ikke er CO2, men variasjoner i solaktivitet eller industrialisering og urbanisering som gir temperaturøkningene? Kanskje målingene er feil og temperaturen ikke stiger i det hele tatt? Kanskje de matematiske modellene er feil og konsekvensene av en økt temperatur ikke er så big deal som det man trudde? Alt blir så jævlig "hvit atte om atte":P

Han har et poeng. Usikkerheten rundt klimascenarioer er stor, men det er ingen tvil om at globale klimaendringer finner sted. Derimot er det usikkerhet rundt spørsmålet om hvorvidt disse endringene er menneskeskapte og skyldes CO2 og noen andre klimagasser. Det kan ikke sies 100% sikkert, men nesten all kunnskap vi innehar tilsier at det er det, og 95% av alle forskere tror det (dette er et faktisk tall). Solfaser påvirker klima, men kan ikke forklare mye av endringene siden de er registerert over lengre tid enn solens 22-årsfaser.

Men poenget er ikke om det er sant eller ikke. Poenget er at det er det er sannsynlig at det er sant. Når konsekvensene av noe er store nok, og sannsynligheten for at det skal skje er stor nok, er det grunn til å sette i gang kraftige titak for å minske sannsynligheten for at vi som samfunn blir utsatt for disse - uansett om det handler om terrorisme, epidemier eller klima. Derfor bør det gjøres noe.

Det er ingenting som tyder på at Norge kommer til å bli sterkt rammet direkte,av klimaendringene. Kanskje er det som skjer til og med positivt for vår lille jordflekk. Men som et av verdens rikeste land og en av de store utslipperne har vi et kollektivt ansvar. Dessuten vil vi indirekte bli rammet kraftig av klimaendirnger blant annet gjennom enorme migrasjonsstrømmer, fostyrrelser i global økonomi, høye mat- og drivstoffpriser og forsterkede internasjonale konflikter - ting vi veldig gjerne vil slippe. Dessuten kan det å investere for framtiden, både når det gjelder infrastruktur og produksjon, gi oss konkurransefortrinn i framtiden. Derfor bør vi gjøre noe.

Dessuten viser beregninger at hvis Norge gjennomfører 15 tiltak foreslått av regjeringens eget lavutslippsutvalg vil vi innen 2050 ha kuttet nok (2/3), med kun marginale konsekvenser for produksjon og privat forbruk i forhold til et "business as usual"-scenario (se tabellen nederst). Og disse tiltakene er kun basert på ting som kan gjennomføres nå, med dagens teknologi. Jeg anbefaler at alle leser denne rapporten før de bestemmer seg for hva de skal mene om klimapolitikk. Dessuten ser vi at "framtiden" kommer stadig nærmere når det gjelder ny teknologi, for eksempel regner man med at solenergi kan konkurrere med fossil energi uten subsidier innen fem år (og det er utenfor de solrike delene av Tyrkia, Italia og California, der solkraft allerede er konkurransedyktig).
Det er altså ingen tvil om at vi kan gjøre noe.

----------------------------------------------------------------------

Tabell 8.2 Prosentvis endring i bruttoproduksjon Lavutslippsbanen relativt til Referansebanen (business as usual-banen).
	2020	2035	2050
Produksjon av elektrisitet	-6,3	-13,5	-20,5
Petroleumsvirksomhet	-0,6	-1,9	-5,2
Prosessindustri	-1,1	-2,0	-2,5
Transportsektorene	0,4	0,8	0,8
Annen næringsvirksomhet	0,1	0,1	0,1
Jordbruk	0,0	0,0	0,0
I alt	-0,1	-0,2	-0,5

Kilde: Lavutslippsutvalget.

En grunn til at vi ikke klarer å stanse klimaendringene.

2011-05-30T22:07:00.000+02:00

Dette er min kvalifiseringsoppgave i faget Miljø og Samfunn. Langt men leseverdig.

“De menneskeskapte klimaendringene er en av vår tids største felles utfordringer” har vår egen statsminister Jens Stoltenberg sagt. Med det stiller han seg i en lang kø av politikere, forskere og eksperter som bekymrer seg over klimaendringenes konsekvenser for samfunnet vi lever i. Det er også stor enighet om at klimaendringene er menneskeskapte, og det finnes store mengder forskning på hvilke utslag forskjellige klimascenarioer kommer til å få for vårt moderne samfunn. I følge en undersøkelse utgitt i American Geophysical Unions tidsskrift EOS, er 97,4% av alle forskere som jobber med klima enige i at klimaendringene er menneskeskapte, og et klart flertall konkluderer at vi bør gjøre det som står i vår makt for å begrense dem. Som i all vitenskap er det lite sannsynlig at vi noen gang med full sikkerhet kan spå framtiden, men i dette tilfellet er det en så overveldende bevismengde at sannsynligheten for at forskerne har rett er stor. Da kan det virke som det eneste rasjonelle er å sette i gang raske og effektive tiltak for å redusere risikoen for klimaendringer eller konsekvensene av dem, men dagens politikere viser seg å være helt ute av stand til dette. Etter 16 forhandlingsrunder er det ikke kommet på plass en bindende internasjonal klimaavtale der alle land er med, og samtidig satses det ikke nok på verken fornybar energi, energiøkonomisering eller miljøvennlig transport på hjemmebane. Hvordan i all verden kan det ha seg at en så sannsynlig og alvorlig trussel ikke i større grad fører til politisk handling og reelle mottrekk?

I følge Elke U. Weber ved Universitetet i Colombia kan svaret kanskje finnes i utformingen av vår egen hjerne. Vår evne til å løse alle typer problemer er avhengig av hvilken grad vi bekymrer oss for konsekvensene ved å ikke gjøre noe. Det er derfor jeg er flink til å betale regninger i tide, men dårlig til å holde det ryddig hjemme. Selv om det nok er lurt å holde det ryddig hjemme, er det i de fleste tilfeller rasjonelt å prioritere tid og krefter til det som har de verste konsekvensene. Men mye tyder på at det ikke er helt så enkelt vår hjerne fungerer. Det er nemlig slik at i møte med utfordringer foregår vår vurdering av risiko i to separate systemer, og dette påvirker hva vi prioriterer høyest.

Det ene systemet er rasjonelt. Det gjør oss i stand til å vurdere forskjellige fakta, statistikker og prognoser opp mot hverandre, og trekke slutninger basert på disse. Det jobber sakte, utforsker risikoer, kalkulerer og vurderer før det trekker en konklusjon. Dette systemet er det vi i dagligtalen kaller å bruke hodet. “Hodet” gir de beste svarene, men er også treigt og avhengig av at vi har tilgjengelig informasjon om konsekvenser og sannsynligheter for det vi vurderer. Parallelt med dette har også et instinktivt system for å forstå risiko. Det er lynraskt, jobber uten at vi er bevisst på det, og tar avgjørelser basert på hvilke bilder og scenarioer som er lett å fremkalle fra underbevisstheten. Hvis det er noe vi nettopp har opplevd, eller noe som har gjort sterkt inntrykk på oss, vil dette systemet som oftest konkludere med at det er langt mer sannsynlig enn det statistikken tilsier. Dette systemet er det vi kaller “Magefølelsen”, og er viktig fordi det gjør oss i stand til å ta kjappe avgjørelser i akutte situasjoner. Disse to systemene er i menneskenaturen ordnet i et hierarki, der “Hodet” konsekvent blir overkjørt av “Magefølelsen”. Dette er en god ordning i et primitivt samfunn der kunnskapen om framtiden er begrenset og sjansen for å overleve er sterkt avhengig av evnen til å handle raskt, men dessverre gjør det oss samtidig dårligere rustet til å vurdere annenhånds informasjon og risikoer fjernt i sted eller tid. I det moderne kunnskapssamfunnet kan det være denne evolusjonære sikkerhetsanordningen som styrer oss mot avgrunnen, fordi det gjør at vi ikke i stor nok grad bryr oss om hendelser med kjent risiko. I stedet overvurderer vi sjansen for at noe vi nettopp har opplevd skal skje igjen fordi det er langt framme i underbevisstheten, og handler i henhold til det.

Selve kroneksempelet på dette fenomenet kan hentes fra USA, i tiden etter terrorangrepene i 2001. På tross av den lave statistiske sjansen for å bli utsatt for kapring eller terror om bord i et fly, så man i omtrent ett år etter 11. september at flytrafikken ble kraftig redusert. I den samme tidsperioden økte biltrafikken markant, på tross av den relativt sett store sannsynligheten for å bli utsatt for en trafikkulykke. Amerikanerne hadde det lite sannsynlige, men sterkt traumatiske angrepet fra 11. september så friskt i minne, at de utsatte seg for en større risiko. Den tragiske fasiten viser at det i året etter 11. september-angrepene omkom 1595 flere mennesker på veiene enn i de tilsvarende periodene årene før. Det er altså mye som tyder på at menneskenes sikkerhetsanordning fra urtiden førte til en mer enn 50 prosents økning i dødsfall som følge av terrorangrepene.

Mens terrorangrep, arbeidsløshet, atomavfall og streik er utfordringer som spiller på alle strengene til magefølelsen, er klimaendringene en motsatt utfordring. Forskerne snakker til “Hodet”, og har i stor grad klart å overbevise oss. Samtidig blir alt for lite gjort, fordi andre utfordringer prioriteres i stedet. Problemet er at vi ikke kan føle klimaendringene på kroppen. Klimaendringenes konsekvenser er forsinket i sted og tid, vekk fra der de viktige avgjørelsene tas. De store problemene vi kan vente oss vil først ramme oss når det er for seint, og først og i størst grad i de regionene som i dag har minst politisk makt. Flommer og tørke som følge av endrede værmønstre, land som forsvinner i havet som følge av stigende havnivå, orkaner som følge av mer ekstremvær. Ingen av disse kommer vi til å merke mye til i Vesten de neste årene. De menneskeskapte klimaendringene er som skapt for å snike seg unna “Magefølelsen”.

Likevel tror jeg ikke at vi er fortapt og ikke kan gjøre noe. De naturvitenskapelige forskerne og miljøorganisasjonene har i stor grad lykkes i å få “Hodet” til å forstå alvoret, men det blir mer og mer klart at det ikke holder å bare forstå. Vi må også se og føle alvoret, og da er det andre som spiller den viktigste rollen. For selv om det er en vanlig beskyldning mot miljøbevegelsen at de i for stor grad spiller på følelser, er det kanskje nettopp dette vi i større grad må legge vår lit til de neste årene. Kanskje er det i teatrene, i de skjønnlitterære bøkene, i kinosalene, i dataspillene og i tv-kanalene at det neste klimaslaget må utkjempes, av de som er ekte eksperter på følelser og fortellinger. Kulturlivet må komme på banen, men ikke i debattsidene og dokumentarer. Inntil de faktiske konsekvensene kan oppleves, er det i formidling av historier at det største potensialet ligger. Jeg tror at hvis vi i større grad kan føle klimaendringenes trussel, blir det kanskje også mulig for oss handle – forhåpentligvis basert på løsningene og de rasjonelle faktaene som vitenskapen har forelagt oss.

Om litteratur,

2011-03-30T00:59:00.000+02:00

Sitat fra dagens utgave av klassekampen:
"Det er to romaner som kan endre livet til en 14 år gammel bokorm: 'Ringenes Herre' og Ayn Rands 'De som beveger verden'. Den ene er en barnslig fantasi som med sine utrolige heltefortellinger ofte avler en livslang tvangsforestilling, som fører til et forkrøplet voksenliv, ute av stand til å takle den vanlige verden. Den andre boka handler om orker".

Bedre kan det ikke sies.

Og bare så vi alle husker det:
DE HAR BEGYNT Å FILME HOBBITEN!

Et økologisk argument for å digge Norge

2011-03-11T11:50:00.000+01:00

Jeg følger opp mitt tidligere innlegg med en ny grunn til å elske Norge, denne gangen fra et økologisk utgangspunkt.

Det det handler om er fiskeforvaltning. I Norge har vi i mange år hatt en kunnskapsbasert og løsningsorientert fiskeforvaltning, og blir nå belønnet med økte bestander, økte kvoter, økt fangst og økte inntekter. Dette kan nesten ikke sammenlignes med noe annet sted på jorda - verdens fiskebestand er i følge Greenpeace verre enn noen sinne. Overfiske og miljøfiendlige fangstmetoder er fremdeles fasiten, ikke bare i utviklingsland men også i EU. Det er også satt fokus på hvordan forvokste fiskeflåter fra EU og Asia tømmer dårlig beskyttede Afrikanske farvann for fisk. I USA er fisket enda minimalt etter kollapsen i bestandene på 90-tallet, selv om forvaltningen nå sies å være veldig god.

Tabellen under viser fangst av fisk i Norge og EU, med en kraftig nedadgående trend i EU-området og en oppadgående trend i Norge. Siden fangsten reflekterer kvoter som er gitt med bakgunn i bestander, gir dette et godt bilde av fiskebestandene. For mer om EUs fiskeripolitikk vil jeg anbefale denne dokumentaren, som er fritt tilgjenelig i NRKs nett-TV.

Norges fiskeriforvaltning regnes som en av de mest vellykkede, og vår bestand er i det store og hele trygg. Unntaket er Nordsjøen, der EUs fiskeriforvaltning må ta mye av ansvaret for at mange fiskebestander er nedfisket (forskning.no).

På mange andre miljøfronter er vi også diggbare: søppelhåndtering og kildesortering, ren natur, forurensningskutt, flaskepant, naturvern og nasjonalparker, ren energi og så videre. Likevel må jeg ta forbehold i min nasjonalromantikk, for den rød-grønne regjeringen klarer stadig å forstyrre idyllen med dårlige avgjørelser, som disse:

Utsetter CO2-rensing på Mongstad - Aftenposten (2010)
Går for monstermaster - Dagens Næringsliv (2010)
Går for gasskraftverk på Mongstad - VG (2006)
Stoltenberg vil ikke forhandle om gasskraftsaken -VG (2000)

Global oppvarming er tull!

2011-02-28T09:29:00.000+01:00

Skisportens framtid er trygg, vi vil ha snø så Northug kan vinne også i framtiden. Her er beviset:
Det er 2500 forskere som har skrevet under på FNs klimarapport. Til sammenligning har Universitetet i Oslo alene 2800 vitenskapelige ansatte. Utifra disse tallene og sunn, folkelig fornuft anlår jeg at under 1 promille av verdens forskere har skrevet under. Med andre ord:

MER ENN 99,9 % AV ALLE FORSKERE I VERDEN TROR IKKE PÅ KLIMAENDRINGER!

Folk flest vet jo også at klimaendringer må være tull, det er jo bare å se ut av vinduet på all snøen.

Tror du på Kjemiske Ali?

For avkrefting av argumenter som det som legges fram i dette innlegget, og et mer fornuftig syn på globale klimaendringer, gå inn på: www.skepticalscience.com - En genial nettside!

Ser de humoren i det?

2010-12-22T12:53:00.002+01:00

Flytrafikken i Europa er lammet som følge av store snøfall. Passasjerer er strandet i fremmede byer, på sterile og kalde flyplasser, og ber til sine respektive helligdommer om at snøen gir seg så de slipper å overvintre:

Frankfurter Allgemeine - Frankfurter Flughafen im Schnee
Le Monde - La neige revient, les annulations de vol reprennent
BBC News - Travel chaos
NY Times - Snow slows travel in Europe
VG - Sinnet øker mot europeiske flyplasser

Mens de sitter der og og tenner de siste fyrstikkene for å holde varmen og drømmer om juleribbe, varme kakkelovner og familieselskap, håper jeg at i hvert fall noen av dem ser ironien i det og stemmer i med allsang:

De som ikke er i det humoristiske hjørnet kan i stedet le en ondsinnet latter når de endelig få fly hjem. CO2-en som slippes ut er deres grusomme hevn mot naturen som forsinket julehandelen, og garantien mot at deres barn blir utsatt for det samme.

Et økonomisk argument for å digge Norge

2010-12-16T14:42:00.000+01:00

Glem natur, brunost, Roald Amundsen, 17. mai, snø, Petter Northug, bunad A-HA og fredsmegling. Den beste grunnen til å være norsk er penger!

Statsbudsjettet 2011 legger opp til et overskudd på 153 milliarder kroner, og oljefondet forventes å vokse til 3360 milliarder kroner i utgangen av 2011. Grovt sett ser det slik ut:

Inntekter: 1113,1 mrd. kroner.
Utgifter: 960,1 mrd. kroner
Balanse: 153,0 mrd. kroner!

For å sammenligne: Hellas endte i 2009 med et underskudd på ca. 15,4 % av BNP. I 2010, etter omfattende sparepakker, regner de med å ende med et underskudd på 9,4 % av BNP. Og de er ikke akkurat kjent for å gjette veldig bra heller. Norge derimot er et av veldig få land som men regner med kommer ut av 2010 med overskudd på - ja, du leser rett - 9,4% av BNP!

Men uten oljen hadde vi vært dårligere stilt sier du? Ja det stemmer definitivt, oljerelaterte inntekter på 2011-budsjettet utgjør hele 313 milliarder kroner. La oss se hva slags underskudd vi hadde endt med, hvis oljen helt uventet hadde "gått under jorden" (humre), eller forsvunnet i løse lufta (jfr. CO2 - humre) ved årsskiftet. Riktignok basert på usikre tall og overslag kom jeg fram til følgende tall som nok likevel ikke langt fra sannheten: ca. 5% av BNP.
Til sammenligning utgjorde Storbritannias underskudd i 2009 11,5 % av BNP og det samlede underskuddet i EU var på 6,8% av BNP.

Norges økonomi er altså "trygg som banken", selv om det nok er et uttrykk som kanskje bør forkastes etter finanskrisen. Jeg mener altså ikke trykk som Glitnir eller Lehman Brothers, men som... eh... ...Norges Bank! Sigbjørn Johnsen har sikker litt av hvert å takke vår herre for, men at han er finansminister i Norge burde nok stå høy på den lista.

Det nye dasspapiret i Regjeringskvartalet?

En kul konflikt på trappene?

2010-11-23T14:55:00.000+01:00

Nå er det jammen på tide igjen med en ordentlig internasjonal krig, med stormakter på begge sider. Kan dette være en spire til en slik konflikt?

Jeg ser for meg følgende scenario:
- Sør-Korea og Nord-Korea opptrapper gradvis, mens det internasjonale samfunnet sitter på gjerdet og prøver å forhandle.
- Kina holder seg unna militært, men gir store mengder militærmateriell og forsyninger til Nord-Korea. Dermed ser USA seg nødt til å gå inn med full styrke for å holde Nord-Korea unna.
- Russland holder seg "nøytrale", mens de tjener seg rike på å selge våpen til Kina og Nord-Korea.

Så langt så vel, men så kommer den gøyale fortsettelsen:

- Nord-Korea taper selvfølgelig i møte med verdens største militærmakt, og i desperasjon trykker Kim Jong-il på atomknappen.

Her ifra er det umulig å spå fortsettelsen, men det er ingen tvil om at det hadde resultert i skikkelig rabalder. Jeg venter i spenning på fortsettelsen.

Bare en liten påminnelse

2010-11-10T17:23:00.000+01:00

Jeg legger merke til at mange tilsynelatende glemmer avisoppslag som dette. Derfor anser jeg det som nødvendig å komme med en liten påminnelse. Den er i tre deler, og i det hele tatt veldig enkel.

1. Kjøp fairtrademerket sjokolade!

"Jeg kan garantere at i all norsk sjokolade ligger det barnearbeid bak"

-Dag Kjetil Øyna, Norske sjokoladefabrikkers forening

2. Kjøp fairtrademerket kaffe!

- De aller fleste butikker har faktisk flere alternativer, da er det også noe for de som ikke liker Farmers Coffee

3. Kjøp fairtrademerkede bananer

- Mange butikker har det også! Hurra!

Grunnen til at jeg nevner akkurat banan-, sjokolade- og kaffeindustrien er at de er blant de mest utnyttende industriene, samtidig som vi i Norge importerer store mengder av disse varene fra sør. De er rett og slett veldig vanskelig å produsere i Norge.
Vil du vite mer? Gå inn på http://www.maxhavelaar.no/ eller besøk min yndlingsbutikk i Storgata i Oslo: Friends Fair Trade!

Her er merket du skal se etter, hvis du har glemt det også:

Mat

2010-10-21T01:23:00.002+02:00

FNs tusenårsmål nummer 1, formulert og underskrevet av alle FNs 192 medlemsland, stadfester svart på hvitt at ekstrem fattigdom og sult må bekjempes, og på sikt utryddes. For å få til dette er det nødvendig å stille seg det grunnleggende spørsmålet: hvordan skal verden fø en stadig voksende befolkning?

Industrielt jordbruk

Det tradisjonelle svaret på dette har vært effektivisering og industrialisering av landbruket. Dette så man for eksempel fra 1960-tallet under det som senere er blitt kalt "den grønne revolusjonen". Mellom 1960 og 1986 økte verdens produksjon av mais, hvete og ris med 229%, hovedsakelig på grunn av økt bruk av kunstig vanning, kunstgjødsel, plantevernmidler og nye plantetyper. I samtiden ble den store økningen i u-landenes matvareproduksjon anerkjent, blant annet med tildelingen av Nobels Fredspris til Norman Ernest Borlaug i 1970 for hans innsats med å øke kornproduksjonen, spesielt i Mexico, India og Pakistan.

I senere tid er derimot denne "revolusjonen" blitt
kritisert fra mange kanter. Det industrielle jordbruket sies å redusere økologisk mangfold gjennom å favorisering av monokulturer og bruk av kunstige plantevernmidler, insektmidler, ugressmidler, soppdrepende midler og ugressmidler, overforbuke vann på bekostning av framtidig produksjon, utarme jord ved overbruk og forurensning, bidra til klimaendringer på grunn av avskoging og høyt energiforbruk, svekke folks helse gjennom bruk av giftstoffer og ved å oppfordre til et lite mangfoldig kosthold og for å øke ulikheter og fattigdom fordi høye investeringskostnader satte småbønder i gjeld, og antallet sysselsatt i landbruket ble drastisk redusert. Dette er det skremmende nok stor enighet om i forskermiljøet og FN-organisasjoner. FNs Miljøprogram(UNEP) hevder til og med at den globale matproduksjonen kan reduseres med opp til 25% innen 2050 på grunn av det industrielle jordbrukets miljømessige påvikning.

En bærekraftig matframtid
Hva er så alternativet? En spennende ny rapport fra Utviklingsfondet mener at det ikke er store, industrialiserte gårdsbruk som er løsningen, men å satse på småbønder og økologiske prinsipper. Småskala matprodusenter produserer i dag cirka 70 prosent av maten som konsumeres globalt, og samtidig er det sammenheng mellom størrelsen på gårder og graden av økologiske og miljøvennlige prinsipper for bruk av jorda. Det finnes rett og slett her et stort potensiale som i stor grad har blitt overset. Samtidig er resultatene av "den grønne revolusjonen" omstridte. Hvis du tar Kina ut av tallene, som på tidspunktet hadde en enorm vekst, viser det seg også at på tross av den voldsomme veksten i matproduksjon økte antallet sultende i verden med 11% i samme periode. Det industrielle landbruket og det globale markedet er altså kanskje ikke på langt nær så viktig som man kunne ha trodd.

Samtidig viser tall fra en rapport fra FNs miljøprogram(UNEP) og FN-konferansen om handel og utvikling(UNCTAD) at man ved å gå over til mer økologiske former for jordbruk i gjennomsnitt over en rekke prosjekter i Afrika fikk 116 prosent økning i avlingene. En rekke andre studier viser den samme tendensen: bruk av økologiske jordbruksåraksiser i u-land fører ikke bare med seg miljømessige og helsemessige gevinster, som redusert bruk av vann og miljøgifter, men også økt matproduksjon.

Jordbruk i småskala kan også vise seg å være mer effektivt enn jordbruk i stor skala. Store gårder er som regel mest effektive i forhold til et vanlig effektivitetsmål, nemlig arbeidskraft. På grunn av høy grad av mekanisering trengs det lite arbeidskraft pr. produsert enhet. Dette gir i en viss grad mening som effektivitetsmål i en vestlig kontekst, men i resten av verden er det god grunn til å bruke også andre effektivitetsmål. Det er ikke mangel på arbeidskraft som begrenser utvikling i de fleste u-land, men heller mangel på land og kapital. Da er det for eksempel interessant at det er stor enighet om at små gårder produserer mer mat per enhet land. Og til og med i Norge viser det seg at det finnes en stordriftsulempe i landbruket, i form av lavere lønnsomhet i større enheter. Ved å bruke begrepet "totalfaktorproduktivitet", der gjennomsnittet av en rekke produksjonsinnskudd (som for eksempel bruk av land, kapital og drivstoff i stedet for bare arbeidskraft) danner grunnlaget for å regne ut effektiviteten, viser det seg at små og mellomstore gårder er mer effektive enn store bruk i de aller fleste land. Gårder mister effektivitet mens størrelsen øker.

Hvordan dette er relatert til saken er et mysterium, men det inngikk i hver fall i treffene på stordriftsulempe i google.

Helt til slutt kommer det viktigste, nemlig menneskene. En stor fordel ved å statse på en modell med mindre gårder er evnen til å absorbere arbeidskraft. Det største hinderet for å overvinne sult i verden, er å skaffe folk en inntekt, et levebrød. Vi har sett at mindre gårder kan ha en fordel når det gjelder effektivitet med tanke på blant annet kapital og bruk av land, og kanskje kan også hovedargumentet i mot med god grunn dreies til små-skalajordbrukets fordel. Den lavere effektiviteten i forhold til arbeidskraft kan i mange land, der arbeidsledigheten er høy, hjelpe til å få et større antall mennesker til å ta del i produktiv aktivitet.

Kort konklusjon: Bærekraftig

Litt vanskelig å se kanskje, men i midten står det altså sustainable

Halvparten av de sultende i verden er små-skalabønder. Ved å satse på økt produksjon innenfor rammene av økologiske prinsipper og liten skala kan vi få en utvikling av jordbruket som er langt mer effektiv enn industrialisering, både med tanke på kapitalbruk, ressursbruk og utryddelse av sult og ekstrem fattigdom. Som bieffekt kan man risikere å få en utvikling som er langt mer sensitiv for lokale kulturer, mennesker, tradisjoner og ikke minst miljøet. Det er langt i fra en fullstendig løsning på verdens sultproblem eller fattigdomsproblem, og har liten eller ingen effekt på mange av de andre av tusenårsmålene. Likevel kan det være et viktig steg i riktig retning, et steg vekk fra utvikling etter vestlig modell og mot en mer miljøvennlig, menneskevennlig og kulturvennlig (og fremdeles økonomisk) utvikling for landene i det globale Sør.

Les rapporten selv her. Den er lettlest og har mange fine bilder for dere som egentlig foretrekker tegneserier.
I denne artikkelen på aftenposten.no presenteres også noen motargumenter, det er alltid en god idé(ooups!).

Peace in!

Forskjellen mellom Sør-Amerika og Norge

2010-10-14T22:35:00.001+02:00

Great! I Norge får ikke statsrådene beholde tepper og armbånd som er gitt dem i gave. I Chile får presidenten lov til å ha egne maskoter. I dette tilfellet hele 33 stykker:

Les om det her.

Obligatorisk illustrasjon

Visuell oppgradering av et ellers ganske tafatt blogginnlegg.

Not again!

2010-10-14T00:05:00.001+02:00

Aftenposten på onsdag:

To skritt tilbake, ett skritt frem mot klimaavtale

Med dette i tankene er det på sin plass med et visdomsord fra ABBA:
"The history book on the shelf, is always repeating itself"

http://www.youtube.com/watch?v=3FsVeMz1F5c

I say no more!
(Bortsett fra kanskje et aldri så lite SOS)

FRP-koden

2010-10-06T15:54:00.000+02:00


What does this symbol mean, Mr. Brown?

For noen år siden skapte Martin Kolberg begrepet "Frp-koden". I beste Dan Brown stil skulle denne forklare gåten om hvorfor så mange LO-medlemmer stemte Fremskrittspartiet, som i følge Kolberg er et særdeles fagforeningsfiendlig parti. Skylden ble til sist lagt på Arbeiderpartiets elitistiske framtreden, først og fremst kulturelt og intellektuelt, som sto i sterk motsetning til Frps folkelige ansikt.

I min studiehverdag inngår studiet av politisk teori, og midt i en lesesaløkt dukket jeg over det som jeg personlig vil hevde er mye nærmere en fullstendig FRP-kode. I beste Dan Brown-stil dukket løsningen opp i gamle, utdaterte tekster, fra en gruppering som engang hadde en økonomisk, politisk og intellektuell gullalder, men som nå lever videre i det sjulte. Spennende? Hold deg fast, for her kommer innholdet.

Frp-koden i teorien
Frp-koden består ikke i Jonas og Jens sin elitistiske drøm om adelighet, men rett og slett i en spesiell måte å handle på fra Frp sin side. Det handler ikke overraskende om hvordan man skal vinne hele folket på sin side, ikke bare LO-medlemmer. Jeg siterer fra pensum:

"[...] man må avstå fra mangesidighet. Man må begrense seg til få punkter, gjenta disse og hamre dem inn på en slagordmessig måte. Likeledes må man avstå fra enhver avveining i objektiv ånd, men være helt ut subjektivt ensidig"

I tillegg ble det understreket at budskapet må tåle virkeligheten, og ikke latterliggjøre motstanderen. Man skal altså gjøre argumenteringen så enkel som man får det, bry seg bare om de sakene som er viktigst, ikke ty til direkte løgner, men heller ikke bidra til å nyansere velgernes forståelse av virkeligheten, og til sist, ikke bry seg om motstanderen og ikke la motstanderen komplisere ting.

Frp-koden i praksis
På dette punktet er det vel på sin plass med en liten analyse av hvorvidt Frp følger denne koden. Har den en rot i virkeligheten? Svaret mitt er selvfølgelig ja. Frp avstår markant fra mangesidighet. De bryr seg om få saker, og da utelukkende de nære ting. For eksempel uttaler Frp seg så godt som aldri om utenrikspolitikk eller globale problemer, men om nære ting som bensin- og alkoholpriser, innvandring og veier. Disse presenteres fra én synsvinkel, og det presenteres ett svar på problemet. Eksempelvis er Frp opptatt av innvandring, og ser på det som en trussel mot Norge og det norske. Svaret er å ikke ta imot så mange innvandrere. Enkelt og greit. Frp uttaler seg også skjeldent om abstrakte ting. De er ikke opptatt av "kultur" eller "verdier", men om bilen, huset og aldershjemmet. Enkelt og greit.

Ved å ha et partiprogram som omtaler alt som rører seg i norsk politisk debatt tåler Frp dagens lys, de kan ikke avfeies som et tulleparti. Men det betyr ikke at de trenger å bry seg om alt som står der. I stedet holder de seg i det offentlige til få saker, og hamrer dem inn "på en slagordmessig måte". Som tatt rett ut av oppskriften.

Til slutt skal vi se litt på hvordan resten av de politiske partiene prøver å demme opp for den flommen Frp de siste år har utgjort på det politiske spillebrettet de siste årene. Jeg mener det kan sammefattes i tre strategier. Den mest brukte er latterliggjøring, på tross av et av de sentrale prinsippene i Frp-koden. Frps enkle sammenhenger mellom problemer og virkemidler apellerer til veldig mange mennesker, og så skal de andre partiene vinne disse tilbake ved å latterliggjøre akkurat dette? Jeg kan vil i hvert fall ikke kalle dette en godt gjennomtenkt og fornuftig strategi.
Den neste strategien er fakta. Frps enkle forståelse av problemer forsøkes tilbakevises med fakta. Fakta er kjedelige. I følge Frp-koden er fakta bare til for å ikke kunne bli tatt for å lyve, og Frp sier ingen ting uten at det finnes forskning som på et eller annet plan er forenelig med deres syn. Og det hjelper ikke stort å komme med avanserte politiske teorier eller filosofiske ideer, for hvem har vel tid til å sette seg inn i dem når hverdagen kaller?
Den siste strategien er å spille på folks samvittighetsfølelse. Og der faller de andre partiene i den siste fella. Frps mantraer er ikke uforenelige med samvittigheten, ikke på det nære og konkrete planet. Eldreomsorg er bra, billigere bil er ikke direkte ondt og gode veier kan da føre til mye bra. Så for å spille på samvittighetsfølelsen, må partiene flagge sin etiske og egalitære overlegenhet på et globalt eller abstrakt nivå. Ting som klimaforandringer, bistand og multikulturalitet blir kjernesaker, og partienes kommuniserte mål blir enten alt for mange eller alt for abstrakte. Folk faller av rett og slett fordi det er for mye å ta inn over seg.

Konklusjon
Jeg har ikke brukt all verdens tid på denne analysen, og den kan sikkert forbedres med bedre eksempler, riktigere påstander og tydeligere formuleringer. Og den kan sikker utfordres med moteksempler og avvik. Men hovedpoenget mitt er dette: det jeg til nå har kalt Frp-koden passer veldig godt til virkeligheten. Nesten så godt at det kan virke som om Frp selv har lest oppskriften og målrettet følger den, samtidig som de manipulerer de andre partiene til å gjøre det motsatte - gang etter gang.

Betyr det at de som står bak Frp manøvrerer det politiske spillebrettet med en enestående dyktighet? Kanskje, men det er et lite fakta jeg har utelatt som gjør denne gjennomgangen langt mer skremmende. Sitatet øverst, Frp-koden, er nemlig blitt brukt med voldsom gjennomslagskraft før. Det er blitt hentet fra en ytterst tvilsom politisk tenker. Nemlig selveste mister Adolf Hitler.

Robert Langdon: "It hides beneath the rose... or was it eagle?"

Lyntog!

2010-10-01T12:43:00.001+02:00

TV2 bekreftet for et par dager siden noe som har ligget litt i kortene en stund. Det er så stor oppslutning på stortinget om lyntogutredning "med tanke på utbygging" at det ikke engang vil stoppes av et regjeringsskifte. Det ligger nok mange år fram i tid før vi kan suse rundt fra bykjerne til bykjerne i 300 km/t i Norge, men det kommer ihvertfall stadig nærmere.

Først noen eksempler på hvorfor lyntog er dritkult:
- Det er en miljøvennlig måte å reise på.
- Det er en rask måte å reise på - man slipper både reisetiden til flyplassen og lange innsjekkingskøer
- Det er en behagelig måte å reise på - personlig elsker jeg å reise med tog, her finner jeg roen jeg aldri får på fly.

Hvorfor vi skal ha lyntog i lille Norge?
Fordi vi tenker, og fordi vi tenker på de her:

Oslo-Bergen er den 9. mest traffikerte flystrekningen i Europa, Oslo-Stavanger og Oslo-Trondheim kommer ikke langt etter. Med lyntog på disse strekningene vil mange av disse pasasjerene vil gå over fra energiineffektiv flyreise til energieffektiv togreise.

Høyhastighetstog i det som kalles "intercity"-triangelet(mellom Oslo og Lillehammer, Skien og Halden) vil kunne frakte pendlere til Oslo på under en time fra hele Østlandsområdet. Dette vil erstatte en del biltraffikk, men ikke minst vil det kunne endre bosettingsmønstre og lette befolkningstrykket på Oslo- og Akershus-regionen. Denne plansjen er utarbeidet av Norsk Bane, som mener at lyntog vil revolusjonere intercity-trafikken:

You better think!

Problem og løsning

2010-09-30T01:19:00.000+02:00

Andakt.

2010-09-25T01:28:00.005+02:00

Lukas 19, 1- 10

Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre, for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann!» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus: «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

I denne historien finnes min tros fundament, min forståelse av kjernen i bibelens budskap, min forståelse av betydningen av Jesu liv og gjerning.

Sakkeus var en korrupt jævel som misbrukte stillingen sin til å presse folk for penger og mele sin egen kake. Han var en av de mest forhatte i byen, en sleip type som ingen likte. Og det var garantert en haug av skriftlærde, prester, politikere, rikfolk og kjendiser i byen. De hadde sikkert nesten ryddet huset og gjort klart for å få besøk av Jesus. Men han tok inn hos Sakkeus!

Det er omtrent som om Obama skulle kommet på statsbesøk til Norge i dag, og droppet kongen og statsministeren til fordel for mulla Krekar, Arne Treholt og David Toska! Det hadde neppe vært populært. Jesus gikk mot strømmen.

Men det er en mening bak det. Gjennom hele Jesu liv er det ikke de viktige, innflytelsesrike og utdannede han bryr seg om. Det er ikke de som kan gi han innpass hos de mektige, de som kunne gitt han makt i samtiden. Det er de forhatte, de utstøtte, de syke, de fattige, de svake som Jesus ser og myndiggjør, og det er det som har gitt han makt i all tid etter. Det er det som skiller Jesus fra resten av historiens helter og antihelter.

Og det som skiller seg ut som det viktigste i min Gudstro. Jeg tror ikke på en hevngjerrig Gud, jeg tror ikke på en sint Gud, jeg tror ikke på en Gud som krever at vi lovsynger hans navn og hvileholder helligdagen. Jeg tror ikke på en Gud som mener det viktigste ved å være kristen er å gå i kirken på søndager, og å unngå banning og festing.

Jeg tror på en frigjørende Gud, en Gud som viste seg gjennom Jesu uforbeholdne solidaritet med de svake og utstøtte. Jeg tror på en Gud som aller mest ønsker at vi tar til oss de forhatte, at vi gjør oss til venns med de som blir mobbet, en Gud som vil at vi gjør vårt beste i å elske alle våre nester, at vi prøver å vende det andre kinnet til. Jeg tror på en Gud som kaller oss til å bryte ned stengsler, til å reise opp mennesker og kjempe sammen med de undertrykte! Gjennom Jesu radikale medmenneskelighet har vi sett et glimt av Guds rike.

For å komme dit krever Gud bare at vi forsøker. For på korset ble Jesus ofret som Guds lam, han kjøpte oss fri fra synden og gjennopprettet vårt vennskap med Gud. Vi ble erklært rettferdige fordi Jesus tok straffen i vårt sted, og på grunn av det blir vi adoptert av Gud. Han tar oss til seg som sine barn.

Jesus døde for at vi skulle få innpass i Guds rike. Men enda viktigere; Jesus levde for at vi skulle få innsikt i Guds rike.

Flytt tusenlappen min!

2010-09-19T15:45:00.000+02:00

Regnskogfondet har nylig lansert en kampanje for å få Oljefondet til å trekke ut sine investeringer i oljeselskapet Repsol. Repsol driver nemlig med oljeleting i Amazonasjungelen i Peru, og beveger seg inn på områder der det lever såkalte "ukontaktede indianere", altså indianerstammer med ingen eller minimal kontakt med og kjennskap til omverdenen. Oljeboring truer ikke bare leveområdene deres og deres tradisjonelle levesett, men kan også føre til fatale epidemier av vanlige sykdommer de ikke har resistanse mot. For ikke å snakke om narturødeleggelsene oljeboring kan, og mest sannsynlig vil, føre til i sårbare Amazonas.

Repsol er ikke noen fersking i gamet. I følge regnskogfondet er de beskyldt, og har møtt massiv kritikk, for overgrep mot urfolks rettigheter i andre regnskogområder i Peru og er innblandet i flere sosiale og miljømessige konflikter i andre søramerikanske land. Urfolk i Argentina, Bolivia, Ecuador og Colombia har protestert mot skadevirkningene av Repsol sine prosjekter, som har forårsaket menneskerettighetsbrudd, miljøødeleggelser og alvorlige helseskader hos lokalbefolkningen.

Hvis du vil ha et innblikk i hvor grusom jakten på naturressurser i den Sør-Amerikanske regnskogen kan være, anbefaler jeg boka "Mengele Zoo" av Gert Nygårdsshaug. Den er en helt fantastisk bok, og kanskje den boka jeg har lest som har gjort størst intrykk på meg. Den er ikke bare lærerik og kunnskapsfull, den er også grusomt trist, ulidelig spennende, voldsomt vakker og orginal. En bok uten sidestykke innenfor vår norske litteraturhorisont, og også kåret til "tidenes beste norske bok" i 2007. Lån den, kjøp den eller last den ned, men uansett: LES DEN!

Som statsborger i demokratiet Norge synes i alle fall jeg at det er min plikt å si ifra til representantene som styrer for meg at dette vil jeg ikke være med på. Jeg vil ikke at jeg, gjennom oljefondets investeringer, skal støtte opp om denne typen aktivitet! Derfor har jeg sagt "Flytt tusenlappen min!" på www.tusenlappen.no, gjør det du også!

Velkommen til støttegruppe for våpenhandlere

2010-08-22T16:01:00.005+02:00

Hei, jeg heter Geir og jeg selger våpen.

Jeg kommer fra Norge, verdens 116. største land målt i befolkning, verdens 67. største land målt i areal, verdens 43. største land målt i BNP, verdens 11. største giver av økonomisk bistand, verdens 7. største våpeneksportør og verdens største våpeneksportør målt per innbygger.
Flaut.
Som innbygger i Norge har jeg en større del i våpeneksport enn noen annen nasjonalitet. Ikke bare produseres våpnene i landet mitt, jeg eier faktisk våpenselskapene, 50% av NAMMO og 50,001 % av Kongsberg Gruppen. Ja, jeg eier til og med våpenfabrikker i utlandet - i Sverige, Tyskland, Finland, Sveits, Canada og USA! Og jeg har flere karakterbrist.

Jeg er en krigsprofitør. Fra 2004 til i dag, mens krigen raser i Irak og Afghanistan, har jeg tredoblet våpeneksporten. Mens barn og voksne lever i frykt og livsfare, har jeg sittet på rompa og blitt rik. Styrtrik! Jeg har eksportert våpen for hele 12,5 milliarder kroner, og det er ikke inkludert alt det som er produsert på mine fabrikker i utlandet. For eksempel har Kongsberg Gruppen inngått en kontrakt verdt 11,7 milliarder med US Army, som i sin helhet produseres i USA. De 12,5 milliardene er faktisk knapt toppen av isfjellet.

Men det er digg å være rik.Og hvorfor skal jeg slutte, når alle da andre også gjør det? Jeg er jo tross alt ganske så snill, har du ikke sett at jeg deler ut Nobels Fredspris?

Stygg liten jævel: panserbrytende, eksplosiv og brannfarlig. Antagelig det eneste de 1 112 703 soldatene i US Army kjenner Norge for. Det ypperste av Norsk innovasjon, og et lite industrieventyr i seg selv. Enda godt den aldri brukes på mennesker.

Kan vi påvirke regimet i Iran?

2010-08-13T13:00:00.001+02:00

Min hypotese om at Iranske styresmakter er roboter som er programmert til kun en ting, og derfor ikke kan påvirkes av verdenssamfunnets fordømmelser og protester, holder på å smuldre opp. Et nytt spørsmål har begynt å melde seg: er de iranske statslederne også bare påvirkbare mennesker som alle oss andre?

Denne saken kan ihvertfall tyde på det, og i dette tilfellet er jeg veldig åpen for forandringer! Les mer her og her.

Peace in!

Oppvarming til klimatoppmøte

2010-08-09T01:05:00.002+02:00

Ja, du leste rett. Det er enda lenge til klimatoppmøtet i Mexico, men hvis man skal få best mulig resultat er det viktig å sette av nok tid til oppvarming. I den sammenheng kom jeg over en youtubefilm som, tross overskriften("The Most Terrifyion Video You'll Ever See"), gir et utrolig logisk og enkelt argument for å bekjempe klimaendringene. Uten at men trenger å debattere hvorvidt de er menneskeskapte eller ikke. Jeg elsker folk som bruker hjernen i politiske spørsmål. Takk!

Nord-Norge

2010-07-22T20:23:00.000+02:00

Jeg lovet et innlegg om mitt besøk hos Andreas i Bodø og Lofoten. Det er en stund siden, for i mellomtiden har jeg vært på roadtrip. Men bedre sent enn aldri.
Turen i Nord-Norge varte bare noen dager, men inneholdt mange ting jeg aldri har gjort eller opplevd før. For aller første gang i mitt liv har jeg:

Sett Nidarosdomen(togbytte i Trondheim)
Opplevd midnattssol
Vært på seiltur(les om det her: Bernts seilblogg)
Bada nord for polarsirkelen(i midnattssol!)
Sett havørn
Vært på lofotfiske
Vært på fjelltur som starta på 30 m.o.h
Vært i Henningsvær(Faderullan, dei! Faderullan, dei! Faderullan, dullan, dei!)
Vært på fire museer på en dag(Lofotmuseet, Galleri Espolin og Lofotakvariet, alle i Kabelvåg + Krigsmuseet i Svolvær)

Her er et kult bilde jeg tok med mitt episke 6 år gamle kompaktkamera.

Hurra for Nord-Norge!

Syv grunner til å digge NSB

2010-07-09T08:46:00.000+02:00

I går og i dag har jeg reist. Hele veien fra Svolvær til Skillebekk. Med hurtugbåt, tog, trikk og apostlenes hester. Etter nøyaktig 24 timer og 30 minutter på reisefot, hvorav 18 timer og 15 minutter på tog har jeg kommet fram til følgende liste. Den heter enkelt og greit;

"Syv grunner til å digge NSB":

1. Behagelig: Ingen stressende sikkerhetskontroller, og god plass til beina. Dette gjelder spesielt på de gamle vognene på Nordlandsbanen, som har plass til en elefant i hvert av de helt utrulig digge setene.
2. Rettferdig: Fair Trade-merket kaffe og sjokolade i bistro-vogna! Løp og kjøp!
3. Miljøvennlig: Ingen reisealternativer er så klimavennlige som å reise med tog.
4. Billig: Minipris gjør at selv fattige studenter har råd til å reise på ferie hvis man planlegger litt i forveien.
5. Innsikt: Få ting gir deg like god forståelse av avstandene i Norge som å kjøre tog fra Bodø til Oslo. Sånt begynner man å tenke på når man har sittet på toget i tre timer og enda ikke har passert Mo i Rana...
6. Utsikt: Toget kjører gjennom et flott og variert landskap, og det går akkurat så sakte at man får med seg naturen som glir forbi.
7. Kult: Det er i hvertfall disse reklamene:

I dag drar jeg forøvrig på roadtrip med Harald, og den kan forhåpentligvis følges her:
http://vestlandstur.blogspot.com/

Mer om min tur i Nord-Norge kommer snart!

Debatt - et av journalisters kompetansefelt?

2010-06-25T14:44:00.001+02:00

Bakgrunn:
- Dagbladet v/ sportsjournalistene Tom Stalsberg og Morten Pedersen lanserer egen innsamlingsaksjon
- Blogger kritiserer tiltaket, legg spesiellt merke til første kommentar i kommentarfeltet.
- Tom Stalsberg skriver debattinnlegg.

Hei Tom Stalsberg.
Jeg er en stor fan av dere dagbladetjournalisters initiativ for å bedre forholdene for fattige barn i Soweto. Ideen om å "gi en kaffekopp" er morsomt svar på Kjetil Siems "utfordring", og noe enhver kan bidra med. Jeg har vanskelig for å se hvordan et slikt lite enkelt initiativ kan "gjøre vondt værre" for de involverte som Maren Sæbø skriver, spesiellt når det er en etablert organisasjon som er mottager. Verken vi vanlige mennesker eller store organisasjoner har så vidt jeg vet klart å redde verden enda, så mens vi venter på det er jeg tilhenger av "alle monner drar"-prinsippet. Jeg har også vanskelig for å kritisere at journalister bruker tin unike tilgang til media i et forsøk på å gjøre verden bedre, om enn på en litt annen måte en det som er vanlig i journalistikken. En kaffekopp til fattige barn gjør ikke Sør-Afrika korrupsjonsfritt, men kan utgjøre en stor forskjell for det enkelte bernet som er involvert.

Når det er sagt, så er jeg sterkt kritisk til hvordan du som etablert journalist svarer på Maren Sæbøs kritiske innlegg. Først med krasse og unyanserte kommentarer under bloggen, og senere et syrlig, til dels språklig uforståelig, og furtent innlegg i dagbladets nettavis. Jeg er klar over at hersketeknikk er effektive i debatt, men en etablert journalist bør kunne unngå å behandle motdebattanten som et barn, og heller svare på tiltale. Forklar oss heller hvorfor tiltaket ditt er bra, forklar hvorfor det er helt fint at journalister utnytter sin unike tilgang til riksdekkende media for å prøve å gjøre verden litt bedre, forklar hvordan du benytter etablerte organisasjoner, forklar de økonomiske prioriteringene bak artikler om politikk og samfunnsproblemer skrevet av sportsjounalister. Kort sagt: Gi Maren Sæbø og andre lesere en ordentlig debatt, i stedet for en offentlig krangel!

Jeg kunne selvfølgelig kritisert innleggene på sammen måte som deg, da hadde det vel blitt noe slikt:
"Bra innlegg. Jeg er heller ikke glad i en god debatt. Folk som kritiserer journalister er små skrikerunger, og bør behandles som det. Jeg lover å aldri oppføre meg som et barn igjen. Kom deg ut på torget og rop det ut, så folk kan kaste råtne tomater i stedet for anonyme internettkommentarer. Men: fortsett den gode tjenesten din. Du har et helt ok språk og en avansert syrlig ironi som Ari Behn sikkert digger(selv om den for vanlige mennesker er helt uforståelig). Men, skribleriene dine passer nok best i Dagbladet, sammen med ting som dette."
Men det hadde vel vært litt for pubertalt av meg.

17. Mai, nasjonalisme og integrering

2010-05-18T13:36:00.003+02:00

Jeg sitter å leser til morgendagens statsvitenskapseksamen, og innså at det er en annen viktig del som utfyller det jeg har ment om integrering. I går var det 17. mai, og oppmøtet viser vel ganske klart hvor framtreden vår nasjonalfølelse er. I en litt annen kontekst, nemlig nasjonalisme i det globale Sør etter kolonitiden, diskuterer mitt pensum hva nasjonalisme bygger på. Jeg innså nå at hva vi baserer vår nasjonalfølelse på vil gjøre store utslag for nye nordmenn.

Pensum setter to begreper opp mot hverandre; sekulær nasjonalisme og etnonasjonalisme. Sekulær nasjonalisme er nasjonalisme basert på en felles følelse av å høre til en nasjon eller stat, kortere sagt, nasjonalisme basert på felles statsborgerskap. Etnonasjonalisme er der nasjonal identitet blandes sammen med etnisk identitet. Det er lett å forstå hvilke konsekvenser dette får for nye statsborgeres mulighet til å opptre som nordmenn. Hvis vi i Norge blander sammen det å være norsk med etniske tilhørighet, kan vi få en ekkel nasjonalisme, der vi kun med forbehold tillater mennesker med utenlandsk bakgrunn. Det er hvor bestefar kommer fra som bestemmer om du får gå i bunad uten å bli uglesett, og om du synger "Ja vi elsker" når borettslaget samles rundt flaggstanga blir det sett på som en kuriositet.

Hvis vi derimot feirer 17. Mai som det det rettmessig er, nemlig Grunnlovsdagen, får vi en sunnere og mer sannferdig basis for vår nasjonale identitet. Det er de verdiene vi deler som definerer en nordmann, de verdiene som ble fastlagt i grunnloven og som er grunnlaget for staten Norge. Ingen av oss som feiret i går bidro til å lage grunnloven, ingen av oss kjempet mot unionen med Sverige, og veldig få kjempet mot okkupasjonsmakten under 2. Verdenskrig, men likefullt er vi enige i de verdiene(i hvert fall flesteparten) som disse menneskene kjempet for. Hverken Grunnloven, flagget eller nasjonalsangen hører til en etnisk gruppe, de hører til staten norge og alle norske statsborgere.

Det er demokratiet, mediefriheten, rettsstaten, vår særegne form for markedssosialisme, det moderne konstitusjonelle monarkiet og respekten for menneskerettigheter som definerer Norge,og det må av alle krefter tviholde på "til Dovre faller".

Jeg digger at...

2010-05-16T17:26:00.000+02:00

Jeg digger at den første eksamenen er innlevert!
Jeg digger at jeg kan sitte inne å høre på Eva Cassidy og drikke te når det regner!
Jeg digger at google ads endelig har forstått hva slags reklamer jeg vil ha på bloggen min:

Hvis noen lurte er det en reklame for fredsprisvinner Grameen Bank i Bangladesh:-)

Eksamen - Dag 4: Åpenbaring

2010-05-06T14:33:00.002+02:00

I dag kom åpenbaringen. Med Jan Erik Vold i øra, midt inni en lengre "stirre inn i veggen uten å gjøre noe som helst"-stund. Da dukket plutselig disposisjonen opp i hodet. I løpet av under ett minutt lå den svart på hvitt foran meg.
Jeg tror det var eksamenstavla mi som slo ut. Den ser sånn ut:

Her er alt på plass: alle relevante forelesningsnotater, oppgavetekst, liste over relevante sitater og argumenter med sidehenvisninger, vaffeloppskrifter fra sjømannskirken i Rotterdam, ukeplan og motiverende bilder av familie og venner. Til og med billetten fra Anne Franks hus har av ukjent grunn fått plass. I midten henger det sist ankommne; disposisjonen - selve veikartet for å finne retningen gjennom alt rundt. Sentralt plassert som for å understreke sin viktighet.

Jeg merker at det er godt at det enda er mange dager til oppgaven må være en ferdig tekst, men nå er jeg ihvertfall et steg nærmere!

Jeg gleder meg!

2010-05-05T13:46:00.000+02:00

Jeg gleder meg:
1. Til alle eksamener er levert inn.
2. Til det blir badetemperatur i sjøen.
3. Til det er modne markjorbær.

Til den tid kommer blir det nok lite blogging, for jeg sitter med nesa i bøkene.

Dagens motto:
"Kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finne!"

Teaching by doing

2010-04-24T19:18:00.008+02:00

I en kommentar under mitt forrige innlegg kritiserer Andreas meg for å kategorisk unngå å nevne konkrete eksempler i min kritikk av norsk integreringspolitikk.Han lurer på om jeg, når jeg bruker ordet overbevise, mener at man skal holde massemøter med plansjer, taler og propaganda, for å vise "hvor geniale verdier vi har".
Han spør med rette, for innlegget er etter gjennomlesning i dagslys utrolig substansløst. Derav dette oppfølgingsinnlegget.

Det var ikke min mening å lage en punktvis oppskrift for integrering, og jeg tror ikke at jeg på noen måte tråkker nye stier med inlegget, men hovedpoenget mitt er ihvertfall at Norge må gjøre en innsats for innvandrere. Min tanke er at kun gjennom å vise at vi ønsker alle som er i landet vårt, satser på alle som er i landet vårt og er villige til å strekke oss litt lenger for alle i landet vårt, kan vi gi innvandrere et ønske om å delta.

Den sammenhengen er kanskje lettest å se når det gjelder arbeidsmuligheter. I dag har de mange innvandrere valget mellom å starte utdanninga si på nytt, eller å jobbe i lavstatusyrker. Denne saken er et illustrerende eksempel. . Ved for eksempel å lage ordninger som kan kvalitetssjekke og godkjenne utdannelse og kompetanse, kan vi få tilgang til nye ressurser. Vi har også en ukjent reserve blant asylsøkere og de som i ofte i flere år oppholder seg på transittmottak. Ved å legge til rette for at alle kan gjøre best mulig nytte for seg viser vi holdninger og et ønske om å benytte oss av det gode som alle mennesker kan bidra med. Innvandrere må defineres som en ressurs, og ikke en byrde.

Vi må også begynne å innse(spesiellt media har en viktig rolle her) at hvor en person har sin opprinnelse virkelig er av perifer interesse. At "utenlandsk opprinnelse" er mindre viktig en for eksempel kriminellt rulleblad eller psykiske plager. Det er ikke lenger mange saker som er så tydelige som denne, men tendensen er typisk. Å endre språket høres kanskje veldig akademisk og svulstig ut, men jeg mener likevel at hvordan vi snakker påvirker hvordan vi tenker og handler.

"Learning by doing" er sentralt i speidermetoden. Inspirert av min speiderbakgrunn lanserer jeg derfor "teaching by doing" som min visjon for Norsk innvandringspolitikk. Å lære innvandrere å engasjere seg og bry seg om samfunnet og Norge gjennom å engasjere seg og bry seg om dem.

Å integrere eller overbevise?

2010-04-22T01:02:00.003+02:00

Integrering. Vanskelig spørsmål. Faktisk ikke engang et spørsmål, heller en vedtatt sannhet. Jeg forstår dem jeg. Innvandrerne, altså. Jeg forstår at de gjerne holder seg med hverandre. At de samles i det noen vil betegne som "gettoer". Vi må bare huske at for mange gir det fellesskapet en tilhørighet. En tilhørighet som staten Norge ikke klarer å gi dem.

For vi må være realister. Hvis jeg hadde måttet flykte fra krig eller forfølgelse, da tror jeg ikke at integrering hadde stått først i køen: Timeplan for Geir Storli Jensen, torsdag 22. april, klokken 12-15: Integrering.
Neppe.

Når alt er nytt; norsk språk, norsk klima, norsk kultur, norsk mat, norsk jobb, norskt byråkrati og norsk norskkurs. Da er det nok helt sikkert deilig å slippe å integrere seg på fritiden også. Å kunne slappe helt av med noen som forstår en. Å kunne minnes alle de bra tingene man ufrivillig forlot. Å kunne drømme seg tilbake.

For det er jo ikke akkurat som om vi nordmenn mottar innvandrere med åpne armer. Fremmedgjort i media, gjort til problem i politikken og uglesett i lokalsamfunnet. Det hviskes i hjørnene: "trygdesnylter", "kjeltring", "terrorist", "antisemitt"! For å endre vårt syn på innvandrere må vi også endre vårt språk. Vi kan ikke alltid fokusere på det fremmede og eksotiske, men på det som forener oss. At vi er norske. At vi er norske, helt fra vi er blitt norske statsborgere, og selv ønsker å omtales som det.

"Vi må stille krav til innvandrerne", lyder politikerenes paroler. Jeg tror heller vi må tenke motsatt. Det er ikke vi som sitter på alle forhandlingskortene i innvandringssaker, for vi trenger innvandrere som involverer seg.Vi har våre verdier som i større og mindre grad deles av andre rundt om i verden: demokrati, deltagelse i sivilsamfunnet, likestilling, nærhet til naturen, toleranse, dugnadsånd og religionsfrihet. Hvis vi mener at det å være norsk innebærer et sett av positive holdninger og verdier, at disse er verdt å kjempe for, da må vi også gjøre et ærlig forsøk på å overbevise våre nye landsmenn. I stedet for å sette krav må vi vise hvorfor innvandrere bør integrere seg. Hvorfor i all verden skal en innvandrer jobbe med å bli en god nordmann, hvis hun ikke tror på de verdiene som ligger til grunn?

For innvandrere får vi nok uansett, men initiativrike, kunnskapsfulle, skapende og trofaste innvandrere må overbevises for å engasjere seg. Overbevises om at alles involvering kreves for å sikre at Norge fortsetter å være et så godt land å bo i. Overbevises om at det samarbeidsprosjektet som staten Norge er, virkelig er verdt å kjempe for.

Sommer kommer!

2010-04-15T09:33:00.000+02:00

I går var jeg på sykkeltur, og fikk skikkelig sommerfølelse på Bygdøy. Kanskje litt tidlig, men det går ihvertfall i riktig retning:-)

Ode til skredderen

2010-04-14T02:02:00.006+02:00

For noen dager siden klarte jeg å ødelegge min splitter nye bukse. Det var ikke en spesiellt dyr bukse og ikke en spesiellt fin bukse, men jeg tenkte for meg selv at "den burde likevel ikke gått så lett i stykker". Så som enhver god borger av det 21. århundre, tok jeg buksa tilbake til butikken for å reklamere.

Reklamasjon
Denne vanlige riten i vår konsumerkultur kan beskrives som en prosess med tre faser:
Fase1 - Transaksjon:
Det hele starter med at man kjøper en vare, uten å ta noe som helst hensyn til dennes kvalitet. Dette fører i mange tilfeller til at man får en vare som etter kort til blir defekt, selv ved normal bruk.
Fase 2 - Apell.:
Så tar man med den defekte varen tilbake til forhandleren, og forhandler om omstendighetene rundt beskadigelsen og vilkårene for erstatning.
Fase 3 - Kompensasjon:
Normen og forventningen er at forhandleren umiddelbart skal erstatte det defekte produktet med et nytt, gitt at omstendighetene rundt beskadigelsen er troverdige.

Legg merke til at ritualet er selvforsterkende, da det er overhengende sannsynlig at dette erstatningsproduktet har den samme svakheten som det første.

Mitt tilfelle
I mitt tilfelle gikk jeg som etter en oppskrift gjennom de to første fasene. Jeg kjøpte en bukse som vet første øyekast så fin ut, uten å sjekke om sømmene holdt mål. Da det viste seg at de ikke gjorde det tok jeg med plagget tilbake. Det var da overraskelsen kom; jeg fikk ikke nytt!

"Hvis du gir meg navnet ditt, så skal vi sende den til skredderen. Du kan hente den på mandag" hørte jeg at damen sa.
Det tok noen sekunder før jeg forsto hva det var hun mente. Buksa skulle repareres. Det første som slo meg var at jeg ved et uhell hadde reist tilbake i tid. Jeg har personlig aldri møtt en skredder. Ei heller en skomaker eller smed, og de eneste urmakerne jeg har møtt sto i kassa på gullsmedenbutikken og solgte smykker.
"Finnes virkelig reparatører enda?", tenkte jeg.
Det neste som slo meg var:
"Genialt, hvorfor har vi ikke tenkt på det før"!
I stedet for å få fabrikken i India til å sende en ny lavkvalitetsbukse, kan jo bare noen i Norge reparere den, og samtidig heve kvaliteten på den.

Fra reklamasjon til reparasjon
Det hele virker kanskje litt gammeldags. Å bytte ut skokjøpet med en reparasjon hos skomakeren. Å la skredderen legge ut kjolen i stedet for å kjøpe ny. Men trenger det å være et tilbakeskritt å gjenoppfinne konseptet reparasjon? Ikke bare er det miljøvennlig, det er også praktisk gjennomførbart, kun avhengig av tilgjengelig teknologi, og kanskje til og med totalt sett økonomisk lønnsomt.
Uavhengig om det ansees som fremskritt eller tilbakefall, mener jeg at vi oftere bør følge klesbutikkens eksempel. Vi må realisere tingenes verdi. Reparere i stedet for å kassere. Kanskje til og med selv finne fram stoppenåla og lappesakene.
I stedet for at jeg fikk en ny bukse jeg kunne ødelegge, fikk jeg tilbake buksa mi. Den var fin som ny, men med upåklagelige sømmer! Den var forbedret. Foredlet.

For en vakker dag!

2010-04-09T13:59:00.004+02:00

Å,
for en vakker dag!
Sol,
snøklokker,
smil.
Latter,
lek,
liv.
Som pinnsvin våkner alt til liv
etter vinterdvalen!

Ut av vinduet mitt i April og Desember:

Høysangen 2, 11:

For se, nå er vinteren slutt, regnet er over,

det er borte.

Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet!

Viktige nyheter.

2010-04-05T19:28:00.001+02:00

Samme dag i uke 14, 2010, er følgende to overskrifter prioritert i norske nettaviser:

"Årets første Paradise-sex"
"Ban sjokkert etter tur til uttørket innsjø"

Det er nok ingen tvil om hvilken sak som fenget norske lesere mest. Jeg gremmes!

Nederland, narko og nihilisme?

2010-04-05T19:08:00.008+02:00

Jeg har vært i Amsterdam. Det er en utrolig behagelig by, med rolige kanaler, smale gater, og nesten all biltrafikk erstattet med sykler! Genialt!

Det var kanskje det mest sentrale inntrykket jeg satt igjen med, men likevel endte det med at det er narkotika og cannabis jeg vil skrive om. For selv om forskjellene mellom Nederland og Norge nok er like store når det gjelder sykling som narkotika, så kan nok syklinga i stor grad forklares med naturgitte årsaker. Det er bare å ta en titt ut vinduet. Her, hjemme hos mamma og pappa på Tranby, ligger det fremdeles en halvmeter snø, og jeg vet at uansett hvor jeg skal må jeg regne med å sykle nesten like mange høydemeter som kilometer.

Jeg skal ikke gå inn på Nederlands narkopolitikk eller argumenter for legalisering. Men jeg vil nevne noen fakta som legaliseringsforkjempere ofte ser ut til å glemme;
- Det å legalisere vil antagelig ikke utgjøre noe utslag på narkorelatert krim, for dette er det i stor grad bare "tyngre" narkomane som står for.
- Å legalisere vil neppe redusere bruken. På 90-tallet økte bruken av cannabis blant unge i Nederland med 25%, mens den hos oss bare økte med 5-10% i samme periode.
- Som i Nederland ville nok staten tjent betydelige summer på et regulert og monopolisert cannabismarked, men vi er enda ikke så desperate etter budsjetttilskudd i Norge at pengene må styre vår lovgivning. Heldigvis.

Å kjøre bil er antagelig mye farligere enn å prøve hasj, men hasj er utrolig mye mindre nyttig. Vi må ikke tro cannabis er uskyldig. Det er farlig! Ikke bare som inngangsstoff til tyngre narkotiske stoffer, men "bare" i seg selv. Jeg flere ganger overvært foredrag fra Maritastiftelsen, hvor en fortalte om hvordan livet hans ble styrt og ødelagt av avhengigheten av cannabis. En studiekamerat som jobber på psykiatrisk akuttmottak forteller om folk som legges inn med alvorlige psykoser, eller til og med varige personlighetsforstyrrelser, utløst av cannabisbruk. Ikke bare etter langvarig misbruk, men til og med etter den første testen.
Så alvorlig er det at FNs kontor for narkotika og kriminalitet har uttalt at "Cannabis er like farlig som heroin". I følge deres rapport opplever et betydelig antall cannabisbrukere panikkanfall, paranoia og "psykotiske symptomer" mens de er påvirket av stoffet. Disse virkningene forsterkes med sterkere typer cannabis.

Det er mange sider ved saken, og jeg vil ikke påstå at min kjennskap om narkotikapolitikk er omfattende. Så kanskje er det gode grunner til å delvis legalisere "lettere narkotiske stoffer". Men en ting er ihvertfall klart, jeg skal holde meg langt unna! I hvert fall til jeg blir 30 år:

Hurra!

2010-03-26T15:50:00.002+01:00

Jeg tar meg tid til et ørlite jubelrop før jeg drar på ferie:

HIPP HIPP HURRA!

Da var det gjort. God påske!

Sjokolade med barnearbeidsgaranti

2010-03-25T21:08:00.003+01:00

Her kommer et lite påsketips fra meg:

Dra på skitur, men legg igjen kvikklunsjen i butikken!

Grunnen for dette angrepet på norsk nasjonalkultur skyldes ikke at jeg selv ikke liker sjokolade. Tvert imot, jeg er tilnærmet avhengig. Grunnen er aftenpostens oppslag om utbredt menneskehandel og barnearbeid i sjokoladeindustrien. Ikke det at dette på noen måte er en nyhet, men det gjør det ihvertfall aktuellt.

Dag Kjetil Øyna i Norske Sjokoladefabrikkers forening er glad i både sjokolade barnearbeid. Han går så langt som å gi norske forbrukere en ganske makaber garanti:

- Jeg kan garantere at all norsk sjokolade ligger det barnearbeid bak, sier han til Aftenposten.

Og det er altså ikke snakk om noen slags "pottitferie", men tungt arbeid fra morgen til kveld, med macheter og helsefarlige sprøytemidler. Miki Mistrati, mannen bak filmen "The Dark Side of Chocolate"(trailer) har opplevd barnearbeidet ved Vest-Afrikanske gårder:

- Jeg la frem dette for International Labour Organisation, som er en del av FN, og de sier at dette er ulovlig barnearbeid i følge alle internasjonale regler, sier han.

Men hvorfor kan ikke norske sjokoladefabrikker begynne å lage sine kjente og kjære produkter med rettferdig og barnearbeidfri Fair Trade-sjokolade? Jo, det har Øyna svaret på:
- Problemet er at norske forbrukere ikke liker smaken av denne kakaoen.

Jeg har personlig testet mange typer Fair Trade-sjokolade, her er mine topp tre favoritter i rangert rekefølge:

1. Divine Mørk Sjokolade, 70% kakao. Finnes bl.a. på NSB sine tog, Meny og Deli de Luca.

- Dette er min absolutte favoritt. Masse fantastisk sjokoladesmak som varer hele turen langs bergensbanen(eller hvor du nå skal hen). Og jeg liker egentlig ikke mørk sjokolade...

2. Coop Änglamark melkesjokolade. Finnes på Coop Obs og Coop Mega.

- Denne anvennelige melkesjokoladen kan godt fylle hullet etter Freias Melkesjokolade med barnearbeidsgarati.

3. Aware melkesjokolade. Finnes på Ultra, Meny, Spar, Bunnpris og enkelte Joker-butikker.

- Dette er en melkesjokolade for den som liker søtere typer. Barnas favoritt, og min favoritt når jeg er i kindersjokolade-modus.

Jeg kommer ihvertfall til å kjøpe min påskesjokolade på Oslos kuleste butikk, Friends Fair Trade.

På slutten, to små tips:
1. Etter en liten facebookaksjon melder NRK at de kommer til å kjøpe inn dokumentaren "The Dark Side of Chocolate", den anbefaler jeg at alle får med seg!
2. Hvis man spør etter Fair Trade-sjokolade i sin lokale butikk, går det ikke lenge før man kan finne det i hylla. Det er ihvertfall det jeg har erfart.

Det er jul!

2009-12-24T01:11:00.000+01:00

Det er jul, og julestjernen er lyspunktet. Kirkeklokkene ringer snart julen inn, og julefreden ligger over bygd og by. Familie og venner samles for å glede seg sammen. Snøen har dekorert landskapet, nesten som om Gud også vil pynte. Hvitt krystallstøv har pakket verden inn i et stille teppe som gir oss lys i vintermørket. Og det hele på grunn av et lite barn ble født i en krybbe, for lenge siden, i et land langt, langt borte. Pyntet Gud like pent den kvelden?

Dobbel grunn til gjenoppliving av bloggen:-)

2009-11-17T16:45:00.000+01:00

De siste dagene har jeg(og verden forøvrig) hatt fremtidsdepresjon. Det er en tilstand som forsåvidt ikke er alvorlig for meg, men mer kan regnes som symptomer på hva neste generasjon Geir kommer til å utsettes for. Utløsende årsaker for en fremtidsdepresjon er vanligvis det som kan kategoriseres som dystre utsikter for verdens framtid, og består i mitt tilfelle av følgende nyhetssaker:

- Presidenten i EU-kommisjonen, Jose Manuel Barroso, sier at håpet er ute for en bindene klimaavtale.
- FNs Generalsekretær, Ban Ki Moon, tviler på klimaavtale i København.
- Barack Obama, Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen og Asia-Pacific Economic Cooperation(APEC) er enige om at man ikke kommer til å få til noen bindene klimaavtale.
- Natur og Ungdom legger skylden på Obama for at det ikke kommer til å bli noen klimaavtale.

Pluss et hav av andre som mener det samme... Og ikke nok med at de ikke tror det er sannsynlig, presidenten i verdens mest inflytelsesrike land(og verdens nest største utslipper at CO2) har så lite tro at han ikke engang gidder å måte på klimatoppmøtet.Ikke mye å skrive lyspunktblogg om altså.

Men i dag viser internasjonal politikk seg fra sin dynamiske side, og hele bildet blir snudd på hodet! For det første har Obama bestemt seg for å delta på klimatoppmøtet, noe som gir en enorm symbol- og signaleffekt om alvorlighetsgraden. For det andre har Kinas president klart å overtale han om at det ikke er en delavtale elleren politisk erklæring som er målet i København, men en forpliktende avtale som "dekker alle temaene i forhandlingene og som kan settes ut i livet umiddelbart", sier Barack Obama altså i dag. Den fløyta har fått en veldig ny låt på kort tid.

Makan til politisk snuoperasjon er det ikke ofte vi ser!

I tillegg til å gjøre meg hoppende glad, og bidra til at de siste dagene før toppmøtet kan brukes til konstruktiv planlegging med en forpliktende avtale som mål, ser det også ut til å ha en enormt lindrende effekt for framtidsdepresjonen min. Den er som blåst vekk! Nå ser jeg bare saker som denne, og regnet utenfor lesesal C på Eilert Sunds hus betyr plutselig ingen ting.

På en glad dag er det likevel viktig å huske at dagens medisindose kan gi kjipe bieffekter og kraftig tilbakefall den 18. Desember, når klimatoppmøtet avsluttes. Selv om framtidsdepresjonen er lindret, står det enormt mye arbeid igjen for å finne den endelige medisinen som kurer tilstanden.

Men jeg lever i troa!

PS!!
Jeg sa dobbel grunn til å gjenopplive bloggen:
Tore Tvedt legger inn årene, og legger ned Vigrid! Hurra!!! Jeg benytter anledningen til å ikke takke ham for innsatsen, og ønske han lykke til som pensjonist:
Måtte nærbuttikken din fylles med curry og kebab, Tore Tvedt, huset ditt kjøpes av en såkalt "samfunnets parasitt", hjemkommunen din få en muslimsk ordfører og gamlehjemmet ditt være fylt med hjelpepleiere og leger med utenlands bakgrunn! Gledelig pensjonisttilværelse!

Oppsamlingsheat

2009-10-23T11:02:00.001+02:00

Det er lenge siden sist, noe jeg beklager, så derfor blir dette innlegget ekstra langt(ironisk hurra!). Riktignok overskygget valgkampens diffuse løfter alle konkrete resultater, men noen lyspunkter sneik seg likevel inn i riksmedia.

Den første er en sak som definitivt har fått for lite oppmerksomhet. Aftenposten meldte i september at Norge og Sverige har blitt enige om et felles marked for grønne sertifikater. Grønne serifikater vil si at de som produserer fornybar energi vil få tildelt "beviser" på at de har produsert en viss mengde. Disse kan handles med, typisk vil strømforbrukerne lovpålegges å kjøpe grønne sertifikater tilsvarende en viss prosent av strømforbruket. Dette vil gi sårt trengte inntekter til en industri som vil være med på å avgjøre vår framtid på jorda.
Dette systemet er gode nyheter i Norge, hvor statlig støtte ikke har ført til noen boom i fornybar energiutbygging, mens man allerede har hatt et slikt system i Sverige siden 2005.

En kritiker som fikk god spalteplass i Aftenpostens papirutgave hevdet at systemet var unyttig, siden mer fornybar energi i Norge bare ville føre til at man(pga. europeisk utslippstak) produserte mer forurensende energi i andre deler av Europa. Selv om det sikkert er ulemper ved systemet, vil de fleste se at akkurat denne kritikken er tåpelig. Mer fornybar energi gir rom for strammere utslippstak, og i en verden som i stor grad styres av energibehovet tror jeg dette er den eneste enden å starte i. De som vil se resultater av et grønt sertifikatmarked, kan bare se til Sverige(resultater i tall nederst i artikkelen).

Sak nr. to er kun en kort oppfølging på et tidligere innlegg. En universell mobillader er nå godkjent av de store mobilprodusentene, og vil være å finne i nye telefoner fra neste år. EU-kommisjonen antar at uønsket mobiltilbehør årlig utgjør flere tusen tonn søppel bare i Europa, også roteskuffen min fylles med utgåtte mobilladere...I say no more!

Stortingsvalget gikk som kjent katastrofalt, utfallet ble som de fleste har fått med seg en kraftig nedgang for alle partier som fronter miljø. Verst gikk det ut over Venstre, men også SV og Krf gikk tilbake. Så nå må vi bare krysse fingrene og håpe at den nye regjeringen overgår forventningene kraftig på miljø og klima-fronten. Jeg håper dette er en forsmak på hva som kommer.
Så, til slutt en oppfordring til statsminister Jens. Den kommer fra USA, og når de ligger foran Norge på miljøfronten er det noe alvorlig galt. Den lyder slik: BILLIGERE EL-BILER. Punktum.

Elbiler

2009-09-09T00:36:00.000+02:00

Om framtiden er elektrisk, eller kanskje et hydrogenbasert samfunn? Det kan jeg ikke svare på. Men det som blir stadig klarere er at tiden basert på olje og gass er på hell, og umiddelbar framtid vil definitivt være basert på elektrisitet.

For å kunne gå bort i fra oljen, er et viktig første skritt å få effektive alternativer til bensin- og dieseldrevne personbiler. Allerede i dag raser elbiler i kollektivfelt i full fart forbi køene inn mot Oslo, men det er stort sett på bykjøring og korte turer dette har vært aktuellt. Men teknologien utvikler seg med stormskritt. For litt siden meldte et universitet i England at de hadde lagd en elbil som kunne "tanke" på ti minutter, og i dag snublet jeg over denne artikkelen:

http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=561344

Elbilen Tesla Model S ser ut som en vanlig bil, i sterk kontrast til Buddy- og Thinkbilene som dominerer i dag. Den er rask(o-100 på 6 sekunder), den har plass til hele familien(og litt til), den har en pris som kan sammenlignes med normale biler, og siste men ikke minst: den har suveren rekkevidde(50 mil!!!!)!
Med en Tesla Model S kan man faktisk dra på bilferie med elbil, for eksempel kan man reise strekningen Oslo-Bergen uten lading. Desverre blir ikke bilen tilgjengelig for oss vanlige dødelige før i 2012, men intil den tid kommer får jeg klare meg med dødsbillig og dødsbra kollektivtrafikk i Oslo(som om jeg lissom hadde hatt råd til å kjøpe bil uansett).

Vi stoler på at dette bare er begynnelsen, og at de store bilprodusentene kommer etter med elbiler som er enda sprekere, enda raskere, enda mer praktiske, har enda lenger rekkevidde, og ikke minst: som er enda billigere.

Amen

Havmøller om få år?

2009-08-06T14:43:00.000+02:00

Teknisk ukeblad melder at det norske selskapet Sway mener de er få år unna å kunne realisere planer om offshore vindmølleparker. Politikere snakker om at teknologien er interessant på 10-20 års sikt, men Sway mener at hvis de får finansiering og samarbeidspartnere i orden, kan det realiseres lenge før!

Både Sway og StatoilHydro utvikler vindmøller til havs. StatoilHydro har ikke kommet tilsvarende uttalelser om når teknologien er klar bruk, men har derimot allerede plassert ut en fullskala testmølle utenfor Karmøy !

I strebenen etter en bærekraftig verden er antagelig den største utfordringen energi. I en verden hvor energibehovet øker kraftig, er det vanskelig å gå bort i fra forurensende men dog så effektive kull og gasskraftverk. Derfor trenger vi sårt nye og effektive måter å utnytte fornybare energiressurser på. Den metoden jeg har aller mest tro på er havgående vindmøller.

Vindmøller er genialt, men de som står på land fører med seg mange ulemper:

-For det første må det være nok vind, og jevn vind. Ute på havet er det stort sett alltid vind, og man unngår også problemet med kastevind og ujevne vindstømmer man opplever på fastlandet(skyldes fjell osv.). Man vil faktisk få mer effektive vindmøller og mere energi.

- Vindmøller på land fører enkelte steder til problemer for fuglebestandene der de settes opp. Spesiellt store fugler, som ørner og ugler, er kjent for å fly på de raskt roterende rotorbladene. Dette er attpåtil gjerne truede fuglearter. Dette problemet unngås også ved å plassere møllene langt til havs. Så langt til havs at ikke fuglene flyr der.

- Vindmøller bråker og regnes som de aller fleste som sjenerende i naturvakre kystlandskap. Ved å plassere vindmøllene til havs vil de ikke engang sees fra kysten, og man slipper årelange nabokrangler for å få sette opp en vindmøllepark.

Dette er bare noen av fordelene med vindmøller til havs. Det kan for eksempel også nevnes at vindmøller til havs kan bygges mye større, og dermed være mer effektive enn sine landbundne brødre og søstre.

Oppi alt dette vet vi også at Norge har massevis av erfaring med offshoreinnstallasjoner fra oljeindustrien, og en godt kartlagt havbunn. Da kan det da ikke være så vanskelig å få til vindmøller til havs? Selv om vi alleredehar masse fornybar strøm fra vannkreftverkene, er det jo ikke noen grunn til å ikke produsere mer. Verden trenger engergi, og vi i Norge har alle muligheter til å delta!

Gjør valget i septeber til et miljøvalg!

Mer om Statoils Hywind-prosjekt, og forøvrig en vanvittig interessant nettside:
http://thefutureofthings.com/pod/1236/statoilhydro-s-hywind.html

Microsoft taper terreng

2009-07-28T01:50:00.000+02:00

Etter mange lange år med Internet Explorer som medfølgende standard nettleser i operativsystemet Windows, tyder mye nå på at brukeren selv kan velge nettleser ved første bruk fra og med neste versjon av systemet. Dette betyr at alternative nettlesere er lettere tilgjengelige for kunden, noe som fører til større konkurranse i markedet, og etterhvert forhåpentligvis bedre og mer brukervennlige nettlesere som resultat av konkurransen. Nå må snart også Microsoft være nyskapende brukervennlig for å få brukere til sin egen nettleser. Vi gleder oss.

Kollektivt kollektiv-ja

2009-07-28T01:11:00.000+02:00

På tross av agurk-tiden, er det lyspunkter å finne i media også på sommeren. Nok en gang er det Statistisk sentralbyrå som kommer med tallene, som jeg snublet over på VG.

I 2008 reiste vi Nordmenn(og kvinner) 19 millioner flere turer med kollektivtrafikk enn året før!

Kollektivt er bra på mange måter, det er bra for miljøet grunnet lavere energiforbruk på transport, og det er også en tryggere måte å reise på. SSB melder at kollektivtilbudet er omtrent uendret i samme periode, noe som tyder på at økningen ikke skyldes et bedre tilbud, men derimot et ønske fra det norske folk om å reise miljøvennlig!

Som Åshild Lappegård Lahn i Natur og Ungdom sier til NTB:
– En slik vekst i antall kollektivreisende er et klart signal til politikerne om at flere ønsker å være miljøvennlige.

Nå får vi håpe at politikerne følger opp, og bevilger mer penger til et bedre kollektiv-tilbud. Kanskje kan man bekjempe bilbruken på samme måte som man en gang i tiden bekjempet private eliteskoler for rike: Man gjorde den offentlige skolen så god at privatskolene ble utradert.

Utsiktene for 2009 melder fortsatt økning i kollektivtrafikken, men stagnasjon når det gjelder tog. Akkurat det siste kan man neppe skylde på folket for: togene står like ofte stille som rushtrafikken mot Oslo. Til og med NSB fortviler: på nsb.no kan du velge mellom to hovedfaner, "kjøp billett", eller "er toget i rute?". Vi får belage oss på mye venting i tiden som kommer(togskinnene blir ikke yngre med årene), og håpe at regjeringen som velges til høsten kan gjøre toget til et praktisk framkomstmiddel igjen.

Stem kollektivt den 14. september!

Fiskelykke

2009-07-12T00:32:00.000+02:00

Statistisk Sentralbyrå har kommet med en rapport om bærekraftig utvikling i Norge, og på flere punkter er det gledelig lesning. Det punktet jeg vil dra fram handler om fisk.

I 2009 er den norske torskebestanden på et historisk toppnivå. Ikke siden 1947 har bestanden vært større, og vi er godt over det som blir regnet som sunt etter føre-var-prinsippet. Mye tyder på at Norge har gjort rett i forvaltning av bestanden, og at også framtidige grenerasjoner kan nyte kokt torsk på middagstallerknen.

I tillegg har også sildebestanden økt, og er nå på et nivå man ikke har sett siden vi nordmenn tømte havet for den på 50- og 60-tallet.

Kudos til Norge som passer på ressursene sine, og kudos opp i mente for Brundtlandkommisjonens fokus på bærekraftig utvikling!

Les mer her.

Dette lyspunktet fikk jeg tipset av min Nordnorske torskeekspert(eller var det skrei?).

EU dobbel!

2009-07-01T16:36:00.000+02:00

Hvem sier at sommerferien er tiden for dumme agurknyheter? Her er knallbra agurknyhet:

EU scorer på bloggens første dag en dobbel(mulighet for hattrick, kom igjen nå!), i det VG.no melder at standariseringen av en del frukt og grønt blir opphevet! Fra og med i dag er det lov å selge krumme agurker og morsomme gulrøtter, som selvfølgelig hele tiden har smakt nøyaktig det samme som sine standariserte artsvenner. Nok en seier for fornuften, og kanskje et hint om at jeg må revurdere mitt syn på EU.

Saken finner du her.

Første lyspunkt

2009-07-01T14:27:00.001+02:00

I dag er en dag hvor vi kan feire at et mangeårig irritasjonsmoment er i ferd med å forsvinne.
I dagens Aftenposten meldes det i en liten notis at EU og mobilprodusentene har blitt enige om en felles standard for mobilladere. Tiden er over for skap og skuffer fulle av ladere fra forskjellige modeller og tider, for i løpet av 2010 skal alle nye mobiler kunne lades med en og samme lader!

Nå behøver man snart ikke lengre i desperasjonen over en glemt mobillader klamre seg til håpet om at noen andre har samme modell, man tenger snart ikke å kjøpe ny 12-voltslader hver gang man har ny telefon, og man trenger snart ikke å vurdere om den gamle laderen må kastes.

Alt i alt en kjempegevinst for forbrukeren, men det som er enda bedre: en miljøgevinst! Man trenger ikke stadig nye ladere, for den gode gamle vil kunne passe til alle! En ny tid er i ferd med å begynne, nemlig tiden hvor mobilladere byttes fordi de er utslitt:-P

Til slutt kan det nevnes at EU også jobber med felles ladere for kameraer og bærbare datamaskiner. Hurra! Fornuften har seiret!

Pressemeldingen fra Digitaleurope